Etter et langt og slitsomt år med hard jobbing og intens stess var det på tide å løsne litt på presset.
Dette skulle selvagt gjøres med stil. Jeg og min kollega og venn Kine tok turen opp til Voss under ekstremuken. Etter flere måneder der vi hadde fundert om å hoppe i fallskjerm ble fantasien til relaritet. Utrolig nok. Vi tok flyet, bussen, toget, haiket med en bil
og landet trykt eller kanskje mer utrykt på hoppfeltet i Voss.
Da vi endelig hadde annkomt stedet hvor de galne hopperene holt til var det på tide å finne de
luksuriøs militærbrakke vi skulle tilbringe de tre nettene i. Dette skulle vise seg å være alt annet et enkelt. Selv om vi skulle leve den fattige, enkle og naturvenlige stilen som de fleste fallskjermhoppere lever i kunne vi ikke droppe de to 20 kg koffertene med badetøy og boblejakke til turen, VI ER DA FORSATT JENTER?
Da vi hadde "sjekket inn" Ble vi ikke akkuratt tatt i mot av noen mannsterke caddies til kines skuffelse. Vi ente opp med å gå en mil i en turløype med baggasjen på ryggen og paraply i den andre handen. Etter en stund med kines fortvilelse møtte vi på noen turgåere som hjertelig kunne fortelle oss at vi hadde gått feil vei, men at vi skulle bare forsette stien ut til veien. Etter omtrent en time med valsing i regnet kom det en rød buss kjørene forbi som svært gjerne ville kjøre oss de siste kilometerene til brakkene.
Da vi med store smil annkom sovestedet, oppdaget vi straks at vi kunne se hoppfeltet fra der vi bodde og at det tok 5 minutter å gå dit, ikke 120! Vel, vel.. vi tok det som god trening og hugget inn på knekkebrød med leverpostei.
Og nå folkens, eller du som leser dette, nå kommer jeg til det som egentlig er intresant i dette innlegget. Dagen etter, altså tirsdag var dagen vi skulle hoppe. Vi startet dagen med å signere risikoen av "viss død" "viss skade" Som faktisk hadde gitt mine foreldre 1 milion kroner.
Etter dette starten den laaange ventetiden. Vi så på alle hopperene som fløy opp og kom dalende ned igjen etter noen minutter. Vi fikk også med oss badeand stuntene med flygende oppblåsbare badeting som trolig nok landet i nogen sin hage.
Da spenningen var på det høyeste duppet jeg og kine av i va man kan kalle "varmestuen" som de faktisk til min forundring solge snacks og snus! festelig..
Men tilbake til der vi duppet av fylte helt plusselig høytaleren seg
med "Ane og kine må komme til luken" Brått våknet jeg og kine og fikk fortumlet oss ut døren.
En kar fra australia, med en veldig merkverdig lue fikk tredd på meg en blå og hvit kjeledress, en lilla lue og noen grønne hansker. De har tydeligvis ikke peiling på stil i Voss.
mens jeg dreiv å kledde på meg sto en kar med bart å knipset bilder av oss. til vi relativt kjapt ble jaget ut flybanen. Selvsagt etter en god gjennomgang, der jeg fikk bekjed om å bøye meg som en banan og holde meg fast. Ja jeg følte meg virkelig trygg! Spesielt da en annen merkeligg man kom bort å dultet meg i skulderen og forklarte at jeg kanskje burde være litt skeptisk til instruktøren min. Som jeg ikke kunne forstå siden jeg nettopp hadde blitt fortalt at han er alkoholiker.. Jajaj, dette var ikke lenge i tankene da det trange flyet lettet fra bakken og det som nettopp hadde virket så stort forandret seg til småe prikker under oss. Da vi var godt over skyene begynte jeg og kine å lure på hvor høyt vi egentlig skulle, var ikke dette høyt nok? Neida! Piken som satt på siden av oss ristett på hode og flirte mens hun pekte på spidometeret at vi skulle dobbelt så høyt som dette.
Boom, der åpnet døren seg og jenta som nettopp hadde snakket med oss forsvart på en sekund ned gjennom skyene, de neste hoppet etter og tilslutt var det min tur. Vi gikk bort til kantet og gjorde oss klare. Det var først nå jeg ble glad over at jeg måtte bøye meg som en banan og se opp og ikke ned. 1,2,3 der var vi også blant skyene. De 40 sekundene i frittfall var helt utrolige og det hele virket egentlig uvirkelig. Da han pluselig åpnet fallskjermen hadde vi utsikt over hele voss, og følelsen var som tusen små fluer inni magen. Da vi landet trykt på bakken tok det likevel et par ekstra minutter før jeg fikk "landet" skikkelig på jorden.
Etterpå feiret vi dagen med øl og old school fotballbrettspill, der jeg og en annen fallskjerm instruktør tok seieren med gratis øl!
Det var litt av en tur,som jeg håper og tror vil gjentas.
Å gjøre seg klar for Norges cup er lettere sagt en gjort. Man skal ha visum, kampbok, godkjent utstyr, medemskap i NCK og legeastest.
